Jo mer smerte, desto verre død? Nei, ikke helt. Én av verdens ledende smerteforskere forteller hva han mener vil være den verste måten å dø på.

Hva er den verste måten å dø på?

Spør en forsker:

Er det verst å bli brent? Å bli levende begravd? Å bli spist? Sammen med forskere legger vi ut på en smertefull ferd.

11.7 2017 04:00

«Hvorfor er dyreunger så søte?» «Hvorfor dufter sommerregn?» Vi har gjennom tidene besvart mange trivelige spørsmål fra leserne våre.

Dette spørsmålet faller utenfor den kategorien: En leser vil nemlig gjerne vite hva som er den verste måten å dø på.

«Å tørste i varmen er ikke spesielt hyggelig. Og det må være en ufattelig grusom måte å dø på. Men er det den verste? Hva med å bli brent? Hvilken “avgang” er den aller verst tenkelige?» spør Tim Christoffersen i en e-post.

La dette være en advarsel, for herfra legger vi verken fingre eller andre kroppsdeler imellom. Og det blir bare verre jo lenger du leser.

Å bli brent eller levende begravd

Mange ser ut til å frykte spesielt to ting: «å bli brent i hjel» og «å bli levende begravd».

Men smerteforskeren Lars Arendt-Nielsen er skeptisk.

– De fleste har opplevd å se stjerner når noe gjør veldig vondt. Det er fordi vi faktisk kan besvime ved en kraftig påvirkning. Blodforsyningen til hjernen blir regulert hvis man for eksempel opplever kraftig smerte i hele kroppen.

– Det vil nok skje hvis man for eksempel blir brent, og dermed vil man ikke oppleve så mye smerte som man kanskje forestiller seg, sier Arendt-Nielsen, som er professor ved Institut for Medicin og Sundhedsteknologi ved Aalborg universitet i Danmark.

I laboratoriet tester Arendt-Nielsen ofte forsøkspersoner for å finne ut hvordan vi reagerer på ulike typer smerte, og for å finne ut når forskjellige mennesker når smertegrensen sin. Noen ganger går forskerne over grensen, og forsøkspersonen besvimer.

– Jeg har selv prøvd å få sprøytet saltvann inn i nakkemusklene. Det var så ubehagelig at jeg ikke klarte å stå på beina. Smerte påvirker hele det autonome systemet vårt, og det kan være det som redder oss fra den verste lidelsen, mener Arendt-Nielsen.

Han legger til at hvis noen blir begravet levende, er det nok mer sult eller tørst eller mangel på oksygen som tar livet av vedkommende.

– Du hallusinerer og dør av utmattelse, men det er neppe så mye smerter forbundet med det, mener professoren.

Opplevelsen av smerte er påvirket av tre faktorer

Alt kommer imidlertid med nyanser. Arendt-Nielsen forklarer at opplevelsen vår av smerte er påvirket av særlig tre forhold:

  • Smertens intensitet (styrke)
  • Kontekst (under hvilke rammer opplever du smerte)
  • Tid (hvor lang tid varer smerten)

– Hvis man har sterke smerter og ikke aner hva som skjer og hvorfor og det bare fortsetter, føles det verre enn hvis man for eksempel føder et barn. I det siste tilfellet vet du at smertene vil stoppe før eller sendere, og at du neppe dør av det, forklarer han.

Det er altså verre å brenne sakte over et bål eller å ligge i mange dager under en haug snø uten å ane om noen leter etter deg.

Smerteprofessorens verste mareritt

Arendt-Nielsen tror det verste vil være kulde eller korsfestelse.

– Kulde er en direkte aktivering av smertereseptorer i kroppen, og det gjør virkelig vondt. Det vet vi fra forsøk i laboratoriet hvor vi ber folk stikke hånden i isvann. Det er noe av det verste. Man kan holde hånden der i noen minutter, så må den opp igjen, for det gjør så utrolig vondt. Og fortsetter det i lang tid, har man virkelig kraftige smerter før nervene dør og man får forfrysninger.

– Ved varme i ørkenen vil du dø av dehydrering og utmattelse, men kulde hjelper deg ikke på samme måte. Jeg ville selv foretrukket varme, sult og tørst i stedet for kulde, konstaterer Arendt-Nielsen.

Men tanken på en korsfestelse er nesten enda verre. Korsfestelse er lidelse over lang tid, forklarer han. Du vet at det vil ta lang tid. Du blir dehydrert, noe som kanskje påvirker hjertet. Den gjenværende væsken hoper seg opp rundt organene og gjør det stadig vanskeligere å puste.

Metoden har også blitt brukt som tortur, påpeker Arendt-Nielsen.

Han legger til at en formildende omstendighet kan være at hjernen også får for lite blod, så man mister kanskje følelsen av smerte.

Historien er verre enn fantasien

Men historien kan lett hamle opp med fantasien og fiksjonen.

Historiker Tyge Krogh fra det danske Rigsarkivet gir oss noen eksempler på henrettelser.

I 1700-tallets Danmark var det forbudt å begå selvmord, og selvmordere havnet ifølge kristendommen i helvetes flammer. Det fikk deprimerte dansker på selvmordets rand til å ta livet av andre mennesker, ofte barn. Dermed kunne de bli henrettet for mord.

For å hindre dette innførte staten fryktelige metoder til å henrette folk. Verst var det for soldater.

Tre horrible henrettelser

Selvmordsmordere som også var soldater, skulle piskes en gang i uken i ni uker. Deretter ble de ført ut til retterstedet der de «fortsatt levende skal radbrekkes», som det heter i forordningen fra 1738. Radbrekking innebar at bøddelen tok et stort vognhjul og knuste over- og underarmene, leggene og lårbeina ved å løfte vognhjulet høyt opp og så slippe det ned. Etter at knoklene var knust, ble morderen lagt levende på hjul og steile. Det skulle han henge til skrekk og advarsel til han døde.

I 1657 ble rovmorderen Niels Fuglefænger henrettet. Han ble brent med glødende tenger på vei til retterstedet, armer og bein ble knust, tungen ble revet ut og huden på ryggen ble flått av. Mens han fortsatt levde, delte man brystkassen og rev ut hjertet og slo ham på munnen med det.

Ifølge Tyge Krogh har man kanskje hentet inspirasjon fra middelalderens England. Til slutt ble mannen halshogd og lagt på hjul og steile. Du kan lese mer om selvmordsmordere i artikkelen Drepte for å bli henrettet eller i Tyge Kroghs bok «A Lutheran Plague».

Det tredje eksempelet fra Tyge Krogh stammer fra Frankrike. I 1757 forsøkte en mann, Robert-Francois Damiens, å drepe kongen; «det forferdeligste man kunne gjøre». Straffen var deretter, forklarer Krogh:

– Han skulle først brennes med glødende tenger på bryst, armer, lår og legger. Så skulle han brennes i hånden med svovel. I sårene skulle helles smeltet bly, kokende olje, brennende harpiks og sammensmeltet voks og svovel. Deretter skulle fire hester trekke lemmene hans løs fra kroppen.

– Istykkerrivingen ble veldig langvarig, for hestene kunne ikke få ham fra hverandre. Så måtte de hente to hester til, uten at det fikk oppgaven løst. Til slutt måtte de løsne lårene fra kroppen hans ved å kutte senene før de seks hestene klarte jobben. Det er nok det verste jeg har lest om, forteller Krogh.

Å skru av bryteren selv – den beste måten å dø på?

Arendt-Nielsen påpeker at noen kan utnytte hjernens evne til å stenge ned, når de føler seg selv klar for å dø.

Enten det gjelder indianere som vandrer ut i ørkenen fordi de har mistet funksjonen i gruppen, eller eldre mennesker som kanskje har vært syke lenge eller mistet en ektefelle og derfor også lysten på å leve.

– Det er jo ganske interessant at man tilsynelatende bare kan bestemme seg for å dø. Skulle se på den andre siden av spekteret, må det være en fredfylt måte å dø på som heller ikke nødvendigvis har noe med smerter å gjøre, påpeker Arendt-Nielsen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Mental styrke påvirker smerten

Vår mentale eller psykologiske tilnærming til smerte betyr også noe for hvordan vi reagerer på den.

Lars Arendt-Nielsen forteller om en rekke personer som ikke reagerte på smerte i noen særlig grad. Det viste seg at det var taekwondo-utøvere som var vant til å håndtere smerte.

Det kan du lese mer om i artikkelen Hva gjør mest vondt?

Emneord