Saken er produsert og finansiert av Universitetet i Agder - Les mer
Reinhard Siegmund-Schultze ved Universitetet i Agder har funnet matematikeren som brukte uttrykket mannen i gata første gang.

Mannen i gata er 200 år gammel

Det var en matematiker som brukte uttrykket mannen i gata første gang i 1825. Han mente at matematiske teorier bør forstås av alle og enhver. 

25.12 2016 04:00

– Dette har vært et rent detektivarbeid som har foregått over tid og i flere land, forteller professor i matematikkhistorie, Reinhard Siegmund-Schultze fra Universitetet i Agder.

Sammen med professor June Barrow-Green fra engelske Open University, har han funnet fram til opprinnelsen til uttrykket «mannen i gata» og den franske matematikeren som brukte det første gang. På fransk: un passant dans la rue.

Funnene er presentert i en artikkel i tidsskriftet Historia Math­ematica. De ble også kommentert på lederplass i vitenskapsmagasinet Nature.

Tale i Paris i 1900

Selv om det har vært brukt siden 1825, var det den tyske matematikeren David Hilbert (1862-1943) som for alvor populariserte uttrykket mannen i gata.

Hilbert brukte det som mål på vellykket vitenskapsformidling i en tale på en internasjonal kongress for matematikere i Paris i 1900.

I talen sin listet Hilbert opp det han anså som de 23 viktigste matematiske utfordringene for det nye århundret. I dag, over 100 år senere, er 17 av disse løst mens seks gjenstår.       

Hilbert understreket også viktigheten av kommunikasjon. «En matematisk teori er ikke komplett», sa han, «før du har gjort den så klar at du kan forklare den til den første du møter på gaten». Uttrykket har siden festet seg i nær sagt all vitenskapsformidling i verden.

– Hilbert viste til en «gammel fransk matematiker» da han sa dette, men uten å si hvem han refererte til. Så for å gjøre historien komplett, ønsket vi å finne ut av dette, forteller Siegmund-Schultze.

– Hilbert selv var nemlig litt skeptisk og mente at dette målet kunne kreves kun for matematiske problemer, ikke for teorier. Vi var interessert å se om denne gamle franske matematikeren hadde grunner til å forlange såpass mye, sier han.


Professor Reinhard Siegmund-Schultze ved Universitetet i Agder forsker på matematikkhistorie. (Foto: Jan Arve Olsen/ Universitetet i Agder)

Fant mannen i Brussel

Professoren i Agder forteller også at arbeidet har tatt tid og at det har vært komplisert. De måte lete gjennom en rekke publiserte og upubliserte kilder i flere europeiske land.

– En ting var at vi ikke visste hvem Hilbert refererte til. Men vi visste heller ikke hvor han hadde sett uttrykket eller fått det fra. Var det publisert noe sted? Eller hadde han kun hørt det muntlig? Alt dette måtte vi finne ut av, forteller Siegmund-Schultze.

Til slutt ga letingen resultater. I en samling uutgitte brev i Brussel skrev av Joseph Diaz Gergonne i 1825 at man har ikke sagt siste ord i diskusjonen om en teori før man er i stand til å forklare den til nettopp un passant dans la rue.

I et brev et års tid senere gikk han også lenger. En formel eller en metode som ikke kan forklares til mannen i gata, «fortjener ikke dagens lys», mente han.

Velgeren i gata

Det hører med til historien om mannen i gata at uttrykket også er brukt i andre sammenhenger enn matematikk. I England dukker det opp i den engelske dikteren og politikeren Thomas Babington Macaulais «Essay on Southey’s Colloquies on Society» fra året 1830.

Senere, rundt 1900, ble uttrykket tatt i bruk i politikken og valgkamper i USA. Da i betydningen den alminnelige velger, i motsetning til de politiske makthaverne og andre eliter.

I Norge beskrives begrepet blant annet i Dag Gundersens bok Bevingede ord fra 1967. Det kom imidlertid først i allmenn bruk i forbindelse med folkeavstemningen om norsk medlemskap i EU (EF) i 1972, ifølge Store norske leksikon. 

– Noe å strekke seg mot

Spørsmålet nå er selvfølgelig om uttrykket mannen i gata i dag er godt mål for formidling av matematiske teorier?

– Det er ikke godt å si. Det er jo noe det er fint å strekke seg mot, men for min del tror jeg det er vanskelig. Det var antakelig politisk-pedagogisk motivasjon involvert hos Gergonne og vitenskapsoptimisme hos Hilbert.

– I dag er det kanskje enda mindre realistisk. Selv jeg som har arbeidet innen matematikkfeltet hele mitt voksne liv, har store problemer med å forstå mange av de spesialiserte teoriene, og noen forstår jeg rett og slett ikke i det hele tatt, sier Siegmund-Schultze.

– Det som imidlertid bør være mulig, er å forklare utgangspunktet, problemstillingen – og det som er i andre enden, svaret. Disse bør vi tilstrebe å si så forståelig og allment godt som mulig. Vi får kanskje begynne der, sier han.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Anvendt matematikks historie

June Barrow-Green fra Open University i Milton Keynes, Storbritannia og Reinhard Siegmund-Schultze har jobbet sammen i flere sammenhenger. De er nå i ferd å organisere et symposium om den anvendte matematikkens historie på den internasjonale vitenskapshistoriske kongressen i Rio de Janeiro i juli 2017.