– Jeg bruker å si til stipendiatene at dere kan bli ja-mennesker og bare akseptere den kulturen eller ukulturen dere møter, eller dere kan si at dette aksepterer vi ikke. Men ved å velge det siste, risikerer dere mye mer, forteller Jan Helge Solbakk.

– Den som våger å varsle, risikerer veldig mye

Stadig vekk blir professor Jan Helge Solbakk kontaktet av stipendiater som opplever seg utsatt for uredelig spill av personer lenger oppe i forskningshierarkiet. Det er ikke sikkert det lønner seg for dem å ta opp kampen.

21.11 2016 04:00

Konflikter om forskningsetikk og eierskap til forskningsresultater- og materiale var tema for et debattmøte i regi av Forskerforbundets lokallag ved Oslo universitetssykehus nylig.

I panelet satt professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk, som kunne fortelle om en ukultur i systemet som særlig rammer stipendiater og andre unge forskere nederst i hierarkiet.

Vanskelige personer

I tyve år har Solbakk undervist PhD-stipendiatene ved Det medisinske fakultet i forskningsetikk og publiseringsetikk. Forfatterskap er blant de mest omdiskuterte emnene innen medisinsk forskningsetikk, noe som stemmer godt overens med Solbakks egne erfaringer. Av de om lag 250 PhD-stipendiatene han underviser årlig, anslår han at opptil 10–12 av dem kommer til ham med egenopplevde saker. Da handler det ofte om medforfatterskap, om gruppeledere og andre høyere oppe i hierarkiet som ønsker å ta langt mer enn sin berettigede del av æren for stipendiatens forskning. Og det lykkes de ofte med selv om stipendiaten tar til motmæle, ifølge Solbakk:

– I brorparten av konfliktene ser vi at institusjonen gjennomgående hører mest på den sterkeste part. Vi ser at i stedet for å følge egne spilleregler når det gjelder å granske en sak, går institusjonen med på forklaringer om at den klagende stipendiaten er en vanskelig person, hevdet han på debattmøtet.

Må ta et valg

Det er altså slett ikke sikkert at det lønner seg å klage på en gruppeleder eller en annen overordnet.

– Både i og utenfor akademia ser vi at den som våger å varsle eller klage, risikerer veldig mye. Belastningen er enorm, både for den som klager og den som blir anklaget. Spesielt risikabelt blir det for en forsker nederst i forskningshierarkiet å anklage en etablert forsker eller professor, sier Solbakk til Uniforum.

– Vil du anbefale folk å ta opp kampen, eller bare la det være?

– Jeg bruker å si at dere kan bli ja-mennesker og bare akseptere den kulturen eller ukulturen dere møter, eller dere kan si at dette aksepterer vi ikke. Men ved å velge det siste, risikerer dere mye mer. Samtidig kan man spørre hva som er verst: Å ta skade på sin sjel eller å bygge en forskningskarriere på ukultur?

– Lytter til den sterkeste part

– Så sannsynligvis vil en stipendiat som kommer med anklager mot en person høyere i hierarkiet, ikke lykkes med dette? 

– Vi ser i alle fall i sak etter sak at institusjonen lytter mer til den sterkeste part. I seg selv er det et uttrykk for et tillitsforhold: Det er nok lettere for institusjonen å ha tiltro til en person som har vært i en stilling i mange år, enn til en anklage fra en som kommer utenfra, og som har vært her i kort tid, tror Solbakk.

– Noen ganger har vel også den anklagede professoren rett?

– Noen ganger har han det. Og det eksisterer også eksempler på at stipendiater og unge forskere har gjort uredelige ting. Men jeg vil nok våge å påstå at det er flere veletablerte forskere enn unge stipendiater som bryter spillereglene.

«Her i gruppen gjør vi det sånn»

Spilleregler for publisering og medforfatterskap finnes, og de fleste medisinske tidsskrift bruker i dag de såkalte Vancouverreglene (se faktaboks) som retningslinje for publisering av vitenskapelige artikler. Men om reglene overholdes av alle som sender inn bidrag, er en annen sak:

– Hadde disse reglene vært fulgt av alle, så hadde vi hatt det veldig fint i forskningens verden. Men dessverre har noen gruppeledere laget interne spilleregler som gjør at de selv kan skalte og valte med forfatterrekkefølgen og selvfølgelig plassere seg selv på den høyt rangerte sisteplassen, hevdet Solbakk på møtet.  

I tillegg til at det gir prestisje, sikrer sisteplassen forfatteren andel i eventuelle patentrettigheter, understreket han.

Professorens oppfatning er at fleste ikke orker å stå i mot press fra forskere høyere på rangstigen om å bli inkludert som medforfatter på en artikkel.

– Hvordan går de fram når de presser seg inn?

– Veldig ofte er det press av slaget «her i gruppen deler vi alt» eller «her i gruppen gjør vi det sånn». Og det er klart at når du kommer inn som ny, vil du gjerne bli likt og du vil gjerne være del av et miljø. Mange stipendiater blir dessuten stolte når de opplever at en erfaren forsker ønsker å være del av prosjektet de holder på med. Kanskje tror de også at det vil gjøre at de står sterkere når de sender inn en artikkel til et tidsskrift, sier Solbakk, og legger til:

– Men der tar de feil. For vurderingsprosessen er dobbelt blind. Hverken de som vurderer artikkelen eller forfatterne vet hvem den andre parten er.

Advokat: – Farlig å ta opp kampen

På debattmøtet på Litteraturhuset deltok også advokat Ingvild Opøien. Hun har god kjennskap til Det medisinske fakultet og Oslo universitetssykehus etter å ha vært inne i flere saker hvor yngre forskere har anklaget en overordnet. I likhet med Solbakk tegnet hun et dystert bilde av situasjonen.

– Det kan være veldig vanskelig å ta opp kampen mot den etablerte forskeren. Og veldig farlig, rent stillings- og karrieremessig. Du lager et problem for arbeidsgiver og blir da en vanskelig person: En person arbeidsgiver ikke ønsker å ha med videre, konstaterte hun.

Aller mest sårbare er ansatte i midlertidige stillinger, påpekte advokaten:

Advokat Ingvild Opøien er særlig bekymret for midlertidig ansatte forskere.

– De går i en begrenset stilling, i et begrenset tidsrom. Dermed blir de helt avhengige av et godt forhold til sin leder. Skjærer det seg, er de ute når stillingstiden går ut. Og da kan de ikke hevde seg usaklig oppsagt, de er bare ferdige med sin midlertidige ansettelsesperiode.

– Verst på OUS

Oslo universitetssykehus peker seg ut som en versting for Opøien når det kommer til vilje til å løse konflikter mellom en underordnet forsker og en leder.

– Den som prøver å ta opp en slik sak med ledelsen, vil møte en voldsomt sterk motstand. Man har en HR-funksjon som opptrer som et advokatkontor light og et annet advokatkontor som tar saken videre, beskrev hun.

– Viljen til å prøve å se forskerens posisjon og løse konflikten er ikke tilstede. Holdningen er at leder alltid har rett. De er ikke engang interessert i å snakke med forskeren, de bare kjører over. Og det er spesielt. Det har ikke jeg sett noe annet sted enn ved OUS, fortalte advokaten på debattmøtet.

Artikkelen ble først publisert på uniforum.no.

Annonse

Artikkelen ble først publisert på Uniforum

Uniforum er en avis som utgis av Universitetet i Oslo. Avisen redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

Ny etikkopplæring for ledere

Det medisinske fakultet starter i nær framtid med opplæring i forskningsetikk og publiseringsetikk for gruppeledere og andre forskere med veiledningsansvar. Allerede gjennomgår PhD-stipendiater slik opplæring.

Vancouver-gruppens forfatterskapskriterier

Vancouverreglene er retningslinjer utarbeidet av International Committee of Medical Journal Editors. De fleste medisinske tidsskrift bruker disse retningslinjene for publisering av vitenskapelige artikler i sine blader. Vancouverreglene gir både praktiske og etiske retningslinjer for forfattere.

Vancouver-gruppens kriterier for vitenskapelig forfatterskap lyder nå slik i norsk oversettelse:

Enhver forfatter skal ha deltatt i arbeidet i en slik utstrekning at han/hun kan ta offentlig ansvar for angjeldende deler av innholdet. En eller flere forfattere må ta ansvar for integriteten i helheten av arbeidet, fra planlegging til publisering.

Forfatterskap skal utelukkende baseres på:

a) Vesentlige bidrag til idé og utforming, eller datainnsamling, eller analyse og tolking av data

b) Utarbeiding av selve manuskriptet eller kritisk revisjon av artikkelens intellektuelle innhold

c) Godkjenning av artikkelversjonen som skal publiseres

d) Enighet om å være ansvarlig for alle deler av arbeidet for å sikre at spørsmål knyttet til presisjon eller integritet til noen del av arbeidet er hensiktsmessig undersøkt og løst.

Kilde: etikkom.no

Emneord