Saken er produsert og finansiert av Fafo - Les mer
Forskere har intervjuet eldre bilmekanikere for å finne ut hvor godt de har håndtert det store teknologiske skiftet som bransjen har gjennomgått.

Fra skrutrekker til datamaskin

Bilen har blitt en datamaskin på hjul. Så hvordan takler eldre bilmekanikerene det digitale skiftet?

18.9 2015 05:00

Den digitale revolusjonen har i løpet av et par tiår satt dype spor på norske arbeidsplasser. I dag forholder rundt 85 prosent av norske arbeidstakere seg til bruk av en datamaskin i løpet av arbeidsdagen.

For noen grupper er denne utviklingen vanskeligere enn andre. Totalt oppgir hver sjette arbeidstaker at de sliter med å henge med på den teknologiske utviklingen. Blant eldre arbeidstakere er andelen større.

Innebærer det at seniorer eller andre mindre datakyndige grupper står i fare for å skvises ut når arbeidsplassen innfører ny datateknologi?

Ikke nødvendigvis, ifølge en ny Fafo-rapport:

– Om du vil og må – og arbeidsgiver legger til rette – kan den enkelte arbeidstaker ta store digitale sprang, oppsummerer Fafo-forsker Rolf K. Andersen.

Fra skrutrekker til duppedings

Sammen med kollega Tove Mogstad Aspøy har han undersøkt to arbeidsgrupper hvor digital teknologi på kort tid har blitt en nødvendig del av arbeidshverdagen: bilmekanikere og ansatte i hjemmesykepleien.

Begge yrkene var for bare noen få tiår siden helt manuelle jobber. Gradvis har digitale apparater og programvare blitt viktige verktøy.

Særlig for bilmekanikere har arbeidsplassen blitt dramatisk endret. En bilmekaniker anno 1980 ville neppe klare å utrette stort på en relativt ny bil.

Fra å være prisgitt mekanikerens erfaring og store papirbaserte manualer foretar han nå feilsøkingen nesten utelukkende med digitale verktøy. Dette henger tett sammen med at bilene delvis har blitt datamaskiner på hjul.

Fafo-forskerne intervjuet en gruppe på ti mekanikere over 55 år. Én av de ansatte beskrev dagens arbeidssituasjon ved skrubenken slik:

«Stort sett så finner vi alltid hva som er feilen på dataen før vi begynner å reparere. Så kommer det opp et forslag til hva man skal gjøre når man skal begynne å skru. Er det noe rent mekanisk som er feil, så må man begynne å lete. Da hjelper det ikke med dataen, men det meste er elektronisk, så vi finner det stort sett på datasystemet.»

I tillegg har denne delen av bransjen fått en flatere struktur. Mekanikerne må i langt større grad forholde seg til databasert fakturaarbeid, så vel som direkte kundekontakt.

Tid til å fordøye utviklingen

Enorme endringer til tross, de fleste mekanikerne synes å ha hengt med hele veien fra den helmekaniske til en langt mer digital arbeidsdag.

Alle de som ble intervjuet, hadde gått på kurs for å lære nye datasystemer. De omtalte likevel mye av den nye kunnskapen som selvlært – skrittvis læring gjennom prøving og feiling. Bedriften hadde da også utstyrt alle med hjemme-PC-er for å skynde på læringskurven.

Det betydde også mye at utviklingen hadde kommet gradvis, fra enkle til mer avanserte apparater. Det hadde gitt alle tid til å fordøye den teknologiske utviklingen.

Avdelingslederen beskrev opplæringen som «en type stille kunnskap som blir smittet over fra den ene ansatte til den andre».

– Med god tilrettelegging der de ansatte får gå litt skrittvis frem, er det mulig å få de aller fleste med på reisen. Det er viktig å ha gode pådrivere. Dette kan være ledere, men også ansatte og tillitsvalgte, sier Andersen.

Å overvinne tastaturfrykten

Læringsevnen var likevel ujevnt fordelt. Såkalte superbrukere sto innledningsvis sentralt – ansatte som var mer eller mindre utlærte i teknologien og som kunne bistå kollegene og spre kunnskap.

Selv om også noen av de eldste hadde papirer på at de var eksperter, var kontrasten mellom eldre og yngre mekanikere følbar for andre.

Som en mekaniker forteller: Det handler om frykten for å trykke på feil knapper.

«Vi har fått noen kurs, ellers har vi måttet finne ut av det på egen hånd. Vi har gjort som ungdommen og trykket i vei, men vi som er eldre, er nok litt mer forsiktige med å trykke oss av gårde. Vi er så redde for å gjøre feil. (…) Jeg synes det var verst til å begynne med, da var det tungt, men så lenge du turte å begynne å trykke på knappene, så gikk det greit.»

– Innen trygge rammer er det ingen grunn til å anta at seniorer ikke kan lære nye digitale verktøy, understreker Andersen.

Ikke alle klarte spranget

For de aller fleste mekanikerne som forskerne snakket med, har overgangen vært håndterbar. Teknologien har nær sagt vært en overlevelsessak. Dersom de skulle bestå som fagarbeidere – med relativt godt lønnsnivå – måtte de tilpasse seg. I dag «må du ha PC for å skifte bremseklosser», som én uttrykte seg.

Selv om dette synes å ha vært et klart mindretall, var det ikke alle som klarte det digitale spranget. Bedriften har likevel strukket seg langt for å finne alternativer for denne gruppen, riktignok uten at dette var uttrykt som en formell seniorpolitikk.

«Så lenge du turte å begynne å trykke på knapper, så gikk det greit. Men de som ikke turte det, ble hengende langt etter. Noen har gått av, noen plukker deler på delelageret og er på dekkshoppen. Så de bruker ikke dataen i det hele tatt», forteller en av de ansatte.

Mette av læring

Tidligere undersøkelser viser at mangel på digital kompetanse ikke trenger å være en bøyg i karrieren. Selv om mange sliter med å holde tritt med stadig nye IT-krav, klarer de fleste likevel å utføre jobben og stige i lønns- og ledelsessystemet.

Mekanikernes erfaringer bekrefter langt på vei dette hovedinntrykket.

– Tilpasningen til digitale verktøy kan være et strev, men bærer frukter dersom de innføres på riktig måte, forteller Andersen.

Likevel: Blant mekanikerne som hadde holdt stand gjennom alle nyvinninger synes ikke iveren etter enda mer IT-kunnskap å være stor. Mange så også at pensjonsalderen nærmet seg.

De maktet altså dagens teknologiske nivå, men, som én sa det:

«Jeg er såpass gammel at jeg er fornøyd med det jeg har. Men det er klart, hadde jeg hatt 20 år igjen i bransjen, så skulle jeg lært meg mer. Skulle jeg lært noe mer, måtte det blitt på det elektriske. Det er ikke strøm igjen i kablene lenger, nå er det bare signaler. (…) Men for det jeg driver med i dag, så er det ikke noe problem».

Referanser: 

Tove Mogstad Aspøy og Rolf K. Andersen: Digital kompetanse i arbeidslivet, Fafo-rapport 2015:28.

Birgit Bjørkeng og Bengt Oscar Lagerstrøm: Voksnes basisferdigheter – resultater fra PIAAC, Statistisk Sentralbyrå, 2014.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse