Råde-eika er et landemerke i Østfold. Hele 1500 insekter, sopper og lavarter er knyttet til hulrommene i de få gamle eiketrærne vi har igjen i Norge. Mange av disse artene kan bli borte når eikene hugges eller dør. (Foto: Kai Jensen, NTB Scanpix)

Livet inni ensomme eiker dør ut

I hulrommet på gamle norske eiketrær bor det hundrevis av insekter, laver og sopper som risikerer å forsvinne. 

Livet i de gamle trærne lever sakte. Nå risikerer det å måtte stå til ansvar for svært omfattende hugst på 1500- og 1600-tallet.

Stipendiat Hanne Eik Pilskog fra universitetet i Ås har i to år gått rundt og undersøkt hulrommene i gamle eiketrær i Agder og rundt Larvik.

Hun er opptatt av et fenomen biologene de siste årene er blitt oppmerksomme på.

De kaller det utdøingsgjeld.

Utdøingsgjeld betyr at noe som har skjedd i fortiden, gjør at arter eller populasjoner er dømt til å dø ut.

Utdøingsgjeld fra 1500- og 1600-tallet

Når disse artene ikke kan overleve på lang sikt, skyldes det at de ikke har fått tid til å respondere på endringer og dermed ikke er i balanse med omgivelsene. En slik endring handler ofte om tap av steder de helst vil leve.

For noen arter kan gjelden altså være fra flere hundre år tilbake.

Gjelden kan kun betales ved at artene dør ut.

Eikeskogene dekket en gang store deler av Sør-Norge. Men på 1500- og 1600-tallet ble mengder av norske eiketrær hugget for å bli til skip både i Norge og lenger sør i Europa hvor eik var svært etterspurt.

Eik fra Sør-Norge gjorde det også mulig å bygge det som den gang var en av verdens største byer – Amsterdam – ute på våtmark.

Få eiker tilbake

I dag har vi et sted mellom 5000 og 80 000 hule eiketrær igjen i Norge. Det eksakte tallet er vanskelig å si, fordi disse gjenværende trærne står så spredt.

Eiker blir svært gamle og noen av dem kan være tusen år.

Eikene som ikke ble hugd i tidsrommet fra 1500- til 1800-tallet finner du i dag gjerne på små koller eller i sørvendte skråninger, på steder hvor det var vanskelig å hugge dem.

Andre står store og staselige ute i kulturlandskapet.

 

Hule eiker i Norge er vanligvis mellom 200 og 500 år gamle. Mollestadeika i Birkenes kommune i Aust-Agder er mer enn 1000 år gammel eik. Den er 3,5 meter tykk og dermed Norges 3. tykkeste eik. Omkretsen er 10,5 meter. Noen av de største eikene finner vi på solrike plasser ute i kulturlandskapet. Det er viktig å ta vare på disse gamle kjempene. Ellers mister vi dem – og livet som finnes inni trærne. (Foto: Steinar Myhr, NN/Samfoto)

1500 arter avhengige av gammel eik

– Når eik blir gammel utvikles en rekke mikrohabitater som ikke er til stede i yngre eiker, forklarer Hanne Eik Pilskog.

– Disse mikrohabitatene lages av slikt som døde greiner, grov bark, hulrom med vedmuld og ulike stadier av råte. At eiker kan bli store og gamle, gjør at nesten tusen forskjellige insektarter er avhengige av eiketrær.

I tillegg bebos hule eiker av et par hundre sopper og lavarter.

Mange av disse til sammen om lag 1500 dyrene og soppene er helt avhengige av slike hule trær og kan ikke bo andre steder. 

Tester hypotesen om utdøingsgjelden

– Hypotesen vår er altså at mye av livet i de hule norske eiketrærne ikke har rukket å betale utdøingsgjelden sin ennå, forteller Eik Pilskog.

Leveområdene til hulrom-artene er skrumpet kraftig inn siden 1600-tallet. Likevel kan mye av livet som i hundrevis av år har levd inne i disse gamle løvtrærne, ha klart å overleve til nå.

– VI frykter at disse artene kommer til å dø ut. De har bare ikke rukket å gjøre det ennå.

For å teste denne hypotesen gjør Eik Pilskog noe interessant.

Hun undersøker eiketrær langs kysten og eiketrær i innlandet – hver for seg. Det var nemlig eiketrærne langs kysten som ble hugd først, mens trærne lenger inn fra kysten i Sør-Norge fikk stå i 100 eller 200 år lenger.

I utgangspunktet kan vi anta at hulrommene i eikene nærmest kysten, der det er varmest og klimaet er best for trærne og insektene som bebor dem, vil ha størst artsrikdom.

Men finner stipendiaten det motsatte, altså at de gamle hulrom-eikene lenger inn landet har størst artsmangfold, så kan det være en bekreftelse på hypotesen om at livet i gammeleikene står i gjeld, og at arter kan forventes å fortsette å dø ut, selv om ingen flere eiker hugges rundt dem.

Vet lite om livet i eikene

– Jeg er spesielt opptatt av billene som bor i de hule eikene, forteller Eik Pilskog.

En hulromsart som var antatt utdødd er eremittbillen. Den ble helt overraskende gjenfunnet i noen få hule trær på en kirkegård i Tønsberg i 2008.

Nå anses eremittbillen som kritisk truet og den er fredet.

Eremittbillen er ett eksempel på et insekt stipendiaten tror kan ha utdøingsgjeld. Den kan være borte om noen år, hvis vi ikke er heldige.

Stipendiaten forteller at vi generelt vet lite om livet i de gamle norske eiketrærne.

– Noe vi vet, er at det er stor forskjell fra tre til tre. Noen trær har mange arter, andre har færre.

 

Dette skal være det første bildet tatt av en norsk eremittbille – en av de største billene som finnes hos oss. Eremittbillen var ikke sett siden 1800-tallet, før den overraskende ble gjenfunnet i noen få hule trær i Tønsberg som skulle hugges ned. Men trolig har den vært her hele tiden, gjemt inne i akkurat disse trærne. Hunnene hos eremittbillen bevege seg ikke lenger enn 200 meter. Av det det kan vi slutte at det en gang må ha vært en sammenhengende skog av gamle trær med hulrom, hele veien fra Sør-Sverige rundt Oslofjorden og ned langs Vestfold. Uten en slik skog, hadde ikke eremittbillen kunnet spre seg. Billen er ett av insektene som trolig vil dø ut om noen år. Bildet er tatt av Magne Flåten. (Foto: (Foto fra Wikimedia Commons))

Du kan hjelpe eiketrærne

– Et problem for livet i de gjenværende gamle norske eiketrærne, er at det er blitt så lang vei mellom dem, forteller Eik Pilskog.

– Når det blir mange kilometer mellom hver hul eik, blir det vanskelige for en bille å spre seg fra tre til tre. En stor bille som eremittbillen beveger seg sjelden mer enn 200 meter. Det gjør det nesten umulig for den å spre seg.

Du kan hjelpe de gamle eiketrærne – og det truede livet inni dem.

Den største trusselen mot disse trærne er de mange, tilsynelatende små, endringene vi gjør år for år i landskapet rundt oss. Eller det vi ikke gjør.

Når de gamle eikene forsvinner, erstattes de for sjelden av nye gammeleiker. De er det nemlig for få av.

Eier du selv en gammel eik eller kjenner noen som gjør det, så tenk på at eika bør beskyttes når veier og hus skal bygges, eller når rør og ledninger skal graves ned i bakken.

Norge holder på å gro igjen med trær. Det er tre ganger så mye trær i Norge nå som før krigen. Slik vokser det også opp stadig mer gran og annen vegetasjon rundt de gamle eikene, som skaper skygge og medfører at eikene dør tidligere.

Holder vi denne vegetasjonen unna, så beskytter vi eikene.

I Agder-fylkene og i Larvik følger stipendiaten med på hulrommene i 16 gamle eiker. Her har hun satt opp insektfeller. Legg merke til granskogen som kryper innover mot eika. (Foto: Hanne Eik Pilskog)

Døde greiner og råtten ved er helt naturlig for gamle eiker og ikke et tegn på at treet er sykt. Fortell gjerne eiere av gamle eiketrær det.

Ofte er det ikke nødvendig å beskjære greiner på gamle trær. Men om det er fare for at råtne greiner skal dette i hodet på noen eller at kronen bør lettes for at treet ikke skal falle over ende, så bør man bruke fagfolk.  

Her finner du en brosjyre fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus som forteller om hvordan du kan hjelpe til med å ta vare på gamle eiker.

Gamle trær i Sverige

Sverige er et av de landene i Europa der det fortsatt finnes nokså mange store, gamle eiker igjen.

Det skyldes at svenskekongene forbød hugging av de verdifulle trærne.

Men når forbudet ble opphevet på 1800-tallet, ble det hugget mange trær. Delvis som en folkelig protest mot adelskapet og kirken.

Likevel finnes det fortsatt en god del gamle trær tilbake i Sverige, spesielt på det som har vært adelsgods og kirkeeiendommer.

Et prosjekt den svenske forskeren Nicklas Jansson ved Linköpings universitet har gjennomført, gikk ut på å henge opp kasser med falske hulrom utenpå slike gamle eiker. Inni disse kassene la forskeren gammel tremasse og annet som simulerte de ekte hulrommene.

– Dette ble en suksess. Hele 70 prosent av livet i de opprinnelige hulrommene bosatte seg i disse kassene. Prosjektet har nå holdt på i 10 år.

– Det hadde vært spennende å prøve det samme her i Norge, sier forskeren ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås.

Powered by Labrador CMS