Tusenvis av satellitter er i bane rundt jorden, men de fleste har gått ut av bruk. (Illustrasjon: ESA)
Spør en forsker: Hvorfor henter vi ikke ned romsøppelet?
Det går tusenvis av nedslitte og utrangerte satellitter i bane rundt jorden, og det kan bli et problem på sikt. Så hvorfor henter vi dem ikke bare ned igjen?
Satellitt
Begrepet «satellitt» dekker egentlig over alle menneskeskapte objekter som er i bane omkring jorden.
Den første satellitten ble sendt opp av Sovjetunionen i 1957, Sputnik 1. Senere har man sendt opp tusenvis av satellitter.
Satellitter gir oss værbilder, telefonkontakt, Internett mellom kontinentene og GPS-navigasjon.
Det vi i dag kjenner som GPS (Global Positioning System), er faktisk det amerikanske militærets satellitter. Satellittnavigasjon har spredt seg til alle deler av hverdagen vår.
Man finner flest GPS-mottakere i biler, men skip, fly, mobiltelefoner og til og med treningsklokker inneholder GPS-mottakere.
Kilde: Den Store Danske
Det er for tiden 1235 aktive satellitter i bane rundt jorden, og nye sendes opp hele tiden. De har selskap av over 2000 gamle og uvirksomme satellitter. På sikt kan det skape problemer.
«Hvorfor kan man ikke bare hente ned gamle og utslitte satellitter?» skriver Kaj Grosen i en e-post.
– Det er fullt mulig å hente ned en satellitt ved hjelp av en romferje. Men det er vanskelig og dyrt med den nåværende teknologien. Man kan la dem falle ned gjennom atmosfæren, men det er en fare for at de treffer mennesker og bebyggelse, sier astronom Christoffer Karoff, som er postdoktor ved institutt for fysikk og astronomi ved Aarhus Universitet.
Men satellittene blir et større og større problem, så før eller senere må man gjøre noe, konstaterer Karoff.
Kolliderer i rommet
I 2009 kolliderte en privat amerikansk satellitt med et utrangert russisk eksemplar. De ansvarlige hadde gjort en feil i sine beregninger, og kollisjonen skapte omkring 2000 små biter romsøppel som nå er i bane rundt jorden.
– Det er altså en reell fare for kollisjoner, uansett om de er aktive eller ikke. Før eller senere må man gjøre noe. Foreløpig har man full oversikt, slik at man kan regne ut alle banene, sier Karoff, som poengterer at man i dag har planer for å få ned de satellittene man sender opp.
Små biter i ekstrem fart
Det finnes mange tusen små biter av romsøppel. De beveger seg i en fart på over 30 000 kilometer i timen. Det er omkring ti ganger så raskt som et prosjektil fra et vanlig militært gevær. De utgjør derfor en reell fare for romstasjoner, konstaterer Karoff.
– Selv om man vet hvor romskrotet befinner seg nå, er det absolutt et problem. Romstasjonene har nemlig problemer med å forflytte seg raskt. Derfor unngår man helst å skyte ned satellitter når de ikke lenger er aktive, sier Karoff.
Store biter av romsøppel kan spores ved hjelp av en radar og følges fra jorden, slik sammenstøt kan unngås. Satellitter og raketter har motorer, slik at de kan fjerne seg hvis de er på kollisjonskurs med romsøppelet.
Kineserne skyter mot rommet
I 2007 skjøt Kina ned en av værsatellittene sine med en rakett. Det resulterte i flere tusen små biter av romsøppel som nå er i bane rundt jorden.
– Man vet ikke hvorfor de gjorde det. Noen har spekulert i at satellitten inneholdt hemmeligheter, sier Karoff.
For tiden består samlingen av romskrot av om lag 23 000 gjenstander på over ti centimeter og 500 000 mindre gjenstander.
Heldigvis ser det ut til at gjenstandene med tiden blir brutt ved økt solaktivitet.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
