Mot slutten av 2014 skal Afghanistan overta det fulle sikkerhetsoppdraget for landet.

Det skjer etter at den internasjonale militære og fredsbevarende styrken ISAF, under NATOs ledelse, i mange år har bistått de afghanske myndighetene med å skape sikkerhet. Koalisjonen arbeider også med å bygge opp landet.

Men på grunn av effektivitetspress blir ikke afghanerne godt nok involvert i oppbyggingen, viser ny forskning.

Dessuten utfører de forskjellige deltakerlandene i ISAF oppdrag på ulik måte – til frustrasjon for afghanerne.

Skandinavene holder seg unna

Et eksempel er hvordan landene involverer seg i naturkatastrofer på svært forskjellige måter. De skandinaviske landene har vært restriktive med å involvere seg i slike katastrofer, mens USA har valgt å bidra mye mer. Det gjelder blant annet de mange flommene i landet.

– De skandinaviske landene mener at stor involvering vil skape en tillært hjelpeløshet og undergrave de lokale myndighetene, sier forsker ved Universitetet i Stavanger, Lillian Katarina Stene.

– Amerikanerne har derimot vært opptatt av å gjennomføre tiltak som vil bli vurdert positivt på hjemmebane.

Stene er tidligere NATO-offiser og forsvarte nylig sin doktorgrad ved Universitetet i Stavanger. Avhandlingen tar opp koordinering av militære og sivile organisasjoner i Nord-Afghanistan.

Mens hun var i Afghanistan, arbeidet hun med oppbyggingen av landets første jernbane.

– Vi jobbet mye med å skape lokalt eierskap. Målet var å sørge for at jernbanen ville bli lokalt driftet og vedlikeholdt, sier Stene.

– Senere kom amerikanere inn i prosjektet. De bygget grenseovergangen mellom Afghanistan og Usbekistan. Amerikanerne er veldig opptatt av å få resultater og presset på tid økte veldig. De hadde store ressurser og bygde fort uten å involvere de lokale i nødvendig grad.

Overkjører lokale aktører

I Afghanistan står det mange tomme skoler. Stene mener det er fordi lokalbefolkningen ikke har noe eierskapsforhold til dem.

Ved å legge for mye vekt på effektivitet er det lett å overkjøre lokale aktører, mener Stene. Effektivitetspresset gjelder for alle landene i ISAF, men i ulik grad.

– Det er et åpenbart press på lederne om å vise til konkrete resultater. Det fører til at mange kjører showet selv heller enn å opptre som støttespillere for afghanske strukturer slik mandatet beskriver, sier hun.

Mangler integrert plan

Barthold Hals, tidligere stabssjef i ISAF Regionkommando Nord i Afghanistan, deler Stenes oppfatning om at forskjellige land gjennomfører oppdrag på ulik måte.

– Landene har ulike agendaer. Både de sivile og militære er opptatte av befolkningen der hjemme sitt syn på arbeidet de gjør, sier han

.– Situasjonen i Afghanistan viser at verdenssamfunnet aldri greide å lage en integrert plan. I USA er det stor skepsis mot FN, og det oppfattet vi, sier Hals.

Stene visr i sin studie at problemene har utgangspunkt i at mandatet til koalisjonen er åpent og uklart.

– ISAF burde hatt et klart mandat og en plan for hvor lenge de skulle være i Afghanistan. For militære styrker er det vanlig å gå inn og gjøre en jobb, og så gå ut når jobben er gjort. En tidsramme og et klart mandat ville gitt de deltakende landene en felles retning, sier hun.

Referanse:

Lillian Katarina Stene: Rational Beliefs – Inconsistent Practices. Civil military coordination in North Afghanistan. Doktorgradsavhandling, Universitetet I Stavanger. September 2014.