I fiendens land er det smart å kunne skille sivile fra soldater. Her et maleri av Adam Albrecht. (Foto: Wikimedia Commons)

Derfor skåner vi sivile i krig

Det var ikke medmenneskelighet eller barmhjertighet som fikk oss i Vesten til å mene at soldater skulle skåne fiendens sivile i krig.

Soldater kan bli drept i krig. Slik er det. Men når mennesker uten uniform omkommer, er det ekstra ille.

En soldat kan imidlertid være noens kjæreste, noens sønn, noens far, noens datter eller noens beste venn. Så hvorfor skiller så vi egentlig mellom soldater og sivile?

Professor i historie ved Saxo Instituttet ved Københavns Universitet, Gunner Lind, har arbeidet med dette spørsmålet.

Han har lagt frem forskningen sin i en ny bok, Civilians at War, hvor en rekke forskere har undersøkt begrepet fra 1500-tallet og frem til i dag. Forskningen hans begynner i en tid da middelalderens brutalitet og krigsskikker fortsatt var gjeldende.

– Soldatene kunne lett havne i problemer ved å bruke kreftene på å kjempe mot de sivile. Derfor innførte de en praksis der soldatene skulle skåne de sivile hvis de unnlot å begå krigshandlinger, sier Lind.

– Vi har en forestilling om middelalderen som ekstremt voldelig, og det er ikke helt feil. Det var et høyt voldsnivå, sier Lind.

Kirkefaderen fastsatte regler for krig

Alle bar våpen i middelalderen. Bonden hadde kanskje ikke noe sverd, men han hadde dolk eller øks.

Konflikter i form av opprør, feider og kriger kunne oppstå ut av det blå. Vold var et redskap alle brukte.

Når staten eller en krigsherre skulle ut i kamp, samlet man de lokale bøndene, som tok med egne våpen. En krigsherre kunne dessuten leie profesjonelle krigere og kalle til seg medlemmer av adelen, som hadde brukt ungdommen på å lære å føre krig.

De lærde mente man gjerne kunne føre krig, selv om man som kristen ikke skulle ta liv. Kirkefaderen Augustin, som levde omkring 400 e.Kr., hadde nemlig slått fast at det fantes rettferdige kriger.

Skulle skåne de uskyldige

I en rettferdig krig skulle motparten ha begått et overtramp, som å starte krigen eller true kristne. Det var begrunnelsen for krigserklæringen i 1095, som førte til 200 år med korstog.

Men blant motparten vil det alltid være noen uskyldige, og de skulle i teorien skånes, så langt det var mulig.

- Var det noen som automatisk var uskyldige? For eksempel kvinner og barn?

– Barn, ja. Men kvinner – det kunne man ikke være så sikker på, sier Gunner Lind.

Han forklarer at kvinner hadde veldig lite innflytelse, og barna absolutt ingenting. Datidens tenkere var imidlertid uenige om hvor uskyldige kvinner var, og noen mente at de kunne trekkes til ansvar for motpartens handlinger.

Historikeren mener at dette neppe hadde så stor betydning i praksis. Man kunne for eksempel ikke beleire en by uten at det gikk ut over barna. Sult og sykdommer ville alltid følge en beleiring.

Krigføring ble profesjonell

Ideen om de uskyldige eksisterte i krigsetikken frem til 1700-tallet. Men på 1600-tallet dukket det også opp et nytt begrep. Ordet «sivil» fikk en ny betydning. Tidligere dekket det bare de geistlige.

Kongene fikk mer politisk og militær makt på denne tiden. Staten etablerte et monopol på å utøve vold og etablerte stående hærer.

– På 1500- og 1600-tallet var soldatene ikke lenger vanlige folk med sine egne våpen, forteller Gunner Lind.

Nå sto uniformkledde soldater klare til krig året rundt. De fikk opplæring og lønn, fikk utlevert våpen og var underlagt militær lovgivning.

Militærvesenet var en veldig stor del av samfunnet. Administrativt ble det nyttig med et ord for de som ikke var soldater. Derfor begynte jurister og kontorfolk å bruke ordet «sivil», som tidligere ble brukt om personer som ikke var i Guds tjeneste.

Smart å skåne sivile

Gunner Linds studie, som hovedsakelig bygger på eksempler i gamle spanske, engelske, danske, svenske og franske ordbøker, viser at det administrative begrepet fikk den grunnleggende betydningen det har i dag på 1700-tallet. Det skjedde fordi soldatene valgte å prioritere hvem de skulle kjempe mot.

Lind nevner et eksempel på det fra en kilde han har brukt i forskningen sin:

General Ricardo Carillo (1727-1794). Maleri av Francisco Goya (Foto: Wikimedia Commons)

Den spanske generalen Ricardos Carillo skrev følgende til en fransk general, da han ledet en styrke inn i Frankrike i 1793, like etter den franske revolusjon.

«Siden krigens lover ikke tillater bønder og borgere å ha eller bruke våpen, noe verken De eller jeg ville like, siden det ville føre til ødeleggelse og ruin, så erklærer jeg, og håper at Deres Eksellenses humanitet vil føre Dem til å erklære sammen med meg, at enhver borger eller bonde som bærer våpen eller har dem gjemt i bopelen sin, og særlig hvis han bruker disse mot mine tropper eller landsbyer jeg har overtatt, uansett om han kaller seg partisan eller noe annet: Hvis han ikke står i tjeneste i en militær enhet og bærer uniform, tegn og utstyr … så vil jeg øyeblikkelig få ham hengt og vil være berettiget til det».

«På den annen side vil troppene mine ikke myrde eller voldta, men respektere alle fredelige bønders eiendom, gods, frihet og personlige sikkerhet, uten hensyn til deres politiske overbevisning, forutsatt at de blir hjemme i sine landsbyer og hus og lever som de pleier.»

Soldatenes nye tilnærming skyldtes, ifølge Gunner Lind, at hærene beveget seg rundt i landbrukssamfunn hvor de måtte finne mat og trygge steder å sove.

– Derfor er sivilbegrepet veldig smart å bruke i fiendeland, sier Lind, som forklarer at denne praksisen har blitt til den folkeretten vi kjenner i dag.

Massenes makt setter fokus på sivile

I løpet av 1800-tallet beveget soldatenes praksis seg over i vanlige folks begreper om hva som er riktig og galt å gjøre i krig.

Først etter andre verdenskrig ble det imidlertid til Folkeretten.

Det skjedde ifølge Gunner Lind på bakgrunn av uhyrlighetene på Østfronten og i Kina under krigen. Dessuten hadde enkeltmennesket fått større betydning rent politisk.

– Vanlige folk begynner, fra 1800-tallet, å bety mer og mer. De får mer og mer politisk makt. Det skjer også diktaturer og pseudodemokratier. Her frykter lederne også vanlige mennesker og forsøker å ha dem på sin side, sier Lind.

Han mener at begrepet «sivile» i dag har fått større betydning enn noen gang før. Det har blitt en del av strategien til krigførendes parter å beskylde motparten for overgrep.

– Mange land har i dag et demokratisk system eller er avhengig av massenes sympati. Derfor er det ingen som kan neglisjere hva vanlige folk mener, sier historikeren.

Tilhører hele verden

Professor Jakob Skovgaard Petersen ved Institut for tverrkulturelle studier ved Københavns Universitet har forsket på islam og konflikter.

Han forteller at vi i Vesten ikke er de eneste som sett har hatt en idé om at folk som ikke bar våpen, skulle skånes.

– I islamsk jus har man en lang tradisjon for å skåne kvinner og barn, sier Petersen.

Han påpeker også at sivilbegrepet i dag har blitt utbredt til hele verden, hvor det er innarbeidet i lokal kultur.

De folkerettslige begrepene er altså ikke Vestens eiendom, men blir brukt og formet av kulturer i den tredje verden. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS