Eivind Hiis Hauge beundrer rollen Kaare Norum utøvde som rektor ved Universitetet i Oslo. - Han snakket ikke bare for sin syke mor, men for hele Forsknings-Norge. Hvis vi andre kan bli halvparten så gode, da bør vi være fornøyde.

Det aner oss at vi kan få høre mye mer fra bergenseren, som nå kaller seg trønder, ispedd litt østlending. Siden han tok på seg rektorkappen 1. januar, etter å ha «kjøpt» velgerne med seigmenn (og seigdamer!) i stedet for løpesedler, har han allerede fått fram at han har et par ting på hjertet.

Blant annet støtter han helhjertet rådet i Technopolis’ evalueringsrapport om Forskningsrådet om å skape en arena for fremtidsvisjoner, intet mindre. - Ja, vi må ha en åpen diskusjon om fremtiden. Hvor vi vil, og hvordan vi skal komme dit. Politikere, næringslivsfolk og forskere fra inn- og utland bør sette seg ned og diskutere dette åpent sammen. I dag mangler vi et grunnlag for å ta de kraftige forskningsgrepene og et nasjonalt lederskap som tar ansvaret for dem, sier han.

Kjærlighetsforholdet

Kanskje trenger man en utblåsning etter å ha sittet inne på et lite kontor ved Norges tekniske høgskole (NTH) og senere Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) helt siden 1960-tallet og forsket på teoretisk fysikk. Men Hiis Hauge forsikrer om at denne delen av livet hans har vært både morsom og spennende.

- Spenningen ved denne typen forskning ligger i den dypere forståelsen av hvordan verden virker. Dessuten får en fysiker trening i å tenke systematisk og konsistent. Det er noe du kan ha glede av i de aller fleste sammenhenger.

Forkjærlighet for fysikk fikk Hiis Hauge allerede da han gikk på videregående i Oslo. Familien hadde flyttet fra Bergen der Eivind begynte på «Katten» som med nye tider etter hvert ble til «Katta». Etter videregående lokket NTH. Der ble det fysikken og ho Unni fra Bodø som opptok all tid. Unni spilte så vakkert på cello i Studentorkesteret, og Eivind gikk stadig på konserter. Kjærlighetsforholdet blomstret, både til Unni og til klassisk musikk. Forholdet til Unni førte Eivind til ekteskap og tre barn, og forholdet til musikken førte ham blant annet til vervet som styreleder for de etter hvert så godt kjente TrondheimSolistene.

Trondheim har Eivind Hiis Hauge vært trofast mot i mer enn 40 år, bare med unntak av fem års sidesprang til USA og et par år i Nederland, hvor han har vært gjesteprofessor ved ulike universiteter. Hjembyen Bergen sviktet han for godt, men han har gjort det godt igjen med bergenserne ved å sende sin eldste datter tilbake dit.

Sammenhengene

Fysikk handler mye om å se sammenhenger. Slike kan fysikeren gjerne forklare med utgangspunkt i den mikro- og makroverdenen han har foran seg i et Farris-glass på Theatercaféen i Oslo. Men de nærmeste årene er det langt større og viktigere sammenhenger han skal sysle med. Om det er NTNU-rektorens grunnleggende kjennskap til gravitasjonskraften som gjør at han har bena så godt plantet på jorden, er uklart.

Men det ser ut som om han tar fatt på rektorjobben ved et universitet som har en svært konfliktfylt historie, med stoisk ro.

- Jeg har vært dekan ved Fakultet for fysikk, informatikk og matematikk i to perioder, og jeg kjenner universitetet fra innsiden. Men det er klart at som rektor blir omgivelsene mer mangfoldige. Det er mye nytt å lære seg. Men det er bare gøy så langt, forsikrer han.

Forgjengeren

Andre før ham har måttet tåle mye kjeft. Og Hiis Hauge er forberedt på å få sin porsjon. Forgjengeren, Emil Spjøtvoll, var den som samlet Gløshaugen og Dragvoll til ett NTNU-rike, i det mange vil kalle et tvangsekteskap.

- Det var Emil som fikk ta støyten som NTNUs første rektor. Jeg er imponert over hvor fort han greide å roe gemyttene og fikk oss til å tenke ett universitet. Vi som kommer etter ham har et mye enklere utgangspunkt. I dag er det bare en blek avglans igjen av den gamle polariseringen.

Hiis Hauge snakker varmt om sin forgjenger.

- Det var fryktelig tungt å måtte følge Emil til graven kort tid etter at jeg hadde overtatt jobben hans. Han gav alt i rektorjobben og ville stå løpet ut. Alle drømmene han hadde om hva han skulle gjøre etter avsluttet rektorperiode fikk han ikke realisert. Det er fryktelig trist.

De tøffe takene

Selv om Gløshaugen og Dragvoll nå lever i et velfungerende fornuftsekteskap, venter nye og tøffe tak ved NTNU. Den største utfordringen nå er å ta stilling til hvilken tilknytningsform universitetet skal ha. Regjeringen mener at høyskolene og universitetene bør få større spillerom, og i høringsrunden til Mjøs-utvalget gikk NTNU inn for at institusjonen bør bli fristilt.

Dersom NTNU blir organisert som et særlovsselskap, vil institusjonen skille seg sterkt ut fra de andre universitetene, som har sagt klart fra om at de ikke ønsker en slik fristilling. For særlov-universitetet vil forholdet til departementet bli helt annerledes. De ansattes organisasjoner ved NTNU har allerede raslet med sablene. De varsler kraftige protester mot en slik omorganisering.

Linn Ullmanns siste bok handler om et fall, og der brukte forfatteren fysikeren Hiis Hauge som «fallkonsulent». Kanskje trenger han selv en fallkonsulent etter hvert?

- Jeg må innrømme at dette med tilknytningsformen er en kjempeutfordring. Kanskje den største jeg vil møte i perioden som rektor. I utgangspunktet er jeg positiv til en fristilling av universitetet, men jeg forbeholder meg retten til å skifte mening når jeg ser hvordan departementet har tenkt seg dette i detalj. Vi må blant annet spørre andre som har erfaring med liknende modeller, om hvilke konsekvenser det har fått for dem. Jeg tenker for eksempel på Chalmers i Göteborg.

NTNUs nye rektor er stolt av universitetet sitt.

- Med en klar teknisk-naturvitenskapelig hovedprofil og stor bredde har vi et fagspekter ingen andre norske universiteter kan måle seg med. Vi har musikkonservatorium og kunstakademi. Og vi har et samspill mellom grunnforskning og anvendt forskning som andre kan bli grønne av misunnelse over. Dette samspillet har også ført til mange spennende kommersielle produkter, for eksempel innenfor medisinsk teknologi.

Tverrfagligheten

Tverrfaglighet var politikernes honnørord da NTNU ble skapt. Poenget var at universitetet hadde spesielle forutsetninger for å lage noe nytt med sin tyngde innen teknologi og naturvitenskap, koblet med miljøene innen medisin, humaniora og samfunnsvitenskap. Programmet for tverrfaglig forskning ved NTNU ligger nå under lupen.

Evalueringen vil slå fast om en rekke prosjekter med til sammen betydelige budsjetter virker som de bør. I slutten av juni skal Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) legge fram evalueringsrapporten. Rektor er spent:

- Jeg vil ikke spå om resultatet. Prosjektene som undersøkes, er vidt forskjellige, så totaliteten kan man nok si mye forskjellig om.

Nettopp tverrfagligheten har gjort mange miljøer ved NTNU frustrerte over Forskningsrådet, forteller Hiis Hauge.

- Selv om vi bare har ett forskningsråd, så fungerer det på mange måter som flere. De forskjellige områdene i Rådet har for liten kontakt med hverandre. Hvordan kan noen tro at dette skal bli lettere å håndtere ved å dele det eksisterende Forskningsrådet opp i flere biter?

Hvis de ikke samarbeider under samme tak, hvordan skal de da kunne samarbeide hvis de blir splittet? Det synes jeg er vanskelig å forstå. Det ideelle hadde vært å hatt to heldekkende forskningsråd i Norge som konkurrerte om å få fram den beste forskningen. Men det er nok en urealistisk drøm. Norge er jo som kjent et lite land.