Det er kanskje ikke så rart, for hva skal vi egentlig med tallet null? Er det noe tall som gjør meg deprimert, så er det null. Null, niks, ingenting verdt, ikke-eksisterende, tegnet for det som mangler.

I daoismen symboliserer nullen tomhet og ikke-væren. I buddhismen er tallet tomhet og ikke-tinglighet. Men samtidig er den også det evige og det ubegrensede. Selv om null alene ikke gir glede, blir nullen sammen med andre tall fort til en fest. Hva hadde vel ti og tusen vært uten nullene?

Hvordan er det mulig å bety to motsatte ting på en gang? Verdi og ikke verdi. Bare ved å være en oval sirkel? En sirkel som fascinerer også rent estetisk. For Pythagoras er nullen den fullkomne formen. Oval, glatt, ingen forstyrrende utstikkere som ett- tallet eller sju-tallet for eksempel, men helt i harmoni med seg selv. Den går ingen steder, nullen, der den biter seg selv i halen.

Null er faktisk det mest raffinerte tallet som er oppfunnet. Det sier i alle fall «Talldjevelen», en pussig liten figur i filosofen Hans Magnus Enzenbergers bok med samme navn. Det er ikke så lett å snike seg innpå nullen sier Talldjevelen. Nullen var det siste tallet som ble oppfunnet. De andre tallene, som vi kjenner dem, er trolig en indisk oppfinnelse. Mens det rår litt uklarhet rundt tegnet for den tomme plassen.

I noen kulturer lot man det være en tom plass i kolonnene som markerte hundre, for eksempel. Andre markerte denne plassen med en liten prikk eller sirkel. Tallene som nådde Europa, var de vest-arabiske, som også kalles gubar-tallene. Det siste stammer fra det arabiske ordet gubar som betyr støv. De ble nemlig opprinnelig skrevet på et sanddekket regnebrett. De manglet nullen, men den var heller ikke nødvendig, når man skrev tallene i kolonner i sanden. Ville man skrive hundre, lot man hundretallskolonnen ganske enkelt være tom. Da papiret ble tatt i bruk, brukte man i begynnelsen prikker, slik at 450 ble skrevet som ett fire-tall med to prikker over og ett fem-tall med en prikk over. Men da tallene kom til Europa var likevel nullen med som en liten sirkel.

Det magiske ved nullen er at den må eksistere for å angi at ingenting finnes. Og det setter nullen i en særstilling. For hvem andre kan hevde det? At de må eksistere for å bevise at ingenting finnes?

Artikkelen ble første gang publisert i Gemini (NTNU) nr.4.2000